Ordliste for permakultur-hagebrukere: 50 begreper du bør kjenne til

Naturlig hagebruk har sitt eget vokabular, og det skremmer ofte nybegynnere: Man leser «BRF», «allogam», «skorpedannelse» eller «hügelkultur» uten at noe forklarer hva det betyr. Disse ordene er likevel ikke unødvendig sjargong: Hvert av dem betegner en presis realitet som endrer noe i hagen.

Her er femti termer inndelt etter område, med en definisjon av hver og, fremfor alt, hva det konkret innebærer.

Jorda og livet i den

• Tekstur — andelen sand, silt og leire i jorda. Den kan praktisk talt ikke endres: man må tilpasse seg den.
• Struktur — måten disse partiklene danner klumper på. I motsetning til tekstur avhenger den helt av praksisen din.
• Aggregat — en jordklump som holdes sammen av utskillelsene fra livet i jorda. Tilstedeværelsen er den beste indikatoren på sunn jord.
• Skorpe­dannelse — dannelse av en ugjennomtrengelig skorpe på overflaten når regndråper slår mot jorda. En plage i siltjord; den eneste mottiltaket er aldri å la jorda ligge bar.
• Pløyesåle — et sammenpakket lag rett under arbeidsdybden til en jordfreser. Vann og røtter trenger ikke lenger gjennom det.
• Smuldret — sies om jord som har kvittet seg med overflødig vann og kan bearbeides uten å bli pakket sammen. Test: En håndfull som klemmes, avgir ikke vann og smuldrer når hånden åpnes.
• Humus — den stabile delen av det organiske materialet, sluttresultatet av nedbrytningen. Den holder på vann og næringsstoffer som en svamp.
• Mineralisering — mikroorganismenes omdanning av organisk materiale til stoffer som plantene kan ta opp.
• Rhizosfære — de få millimeterne med jord rundt røttene, der det mikrobielle livet er tettest.
• Roteutskillelser — sukkerarter og syrer som røttene frigjør for å gi næring til dette samfunnet. Planten dyrker bokstavelig talt sitt eget mikrobiom.
• Mykorrhiza — symbiose mellom en sopp og røttene til en plante: sukker mot vann og mineraler. Ødelegges av dyp jordbearbeiding.
• Mycel — nettverket av tråder som utgjør kroppen til en sopp. Det vi kaller «sopp», er bare fruktlegemet.
• Knold — liten kul på røttene til belgvekster, som huser nitrogenfikserende bakterier.
• Markkuleskitt — avføring fra meitemark, betydelig rikere enn jorda rundt.
• C/N-forhold — forholdet mellom karbon og nitrogen i et materiale. Det styrer nedbrytningshastigheten og forklarer de fleste mislykkede kompostene.
• Kvävebrist — midlertidig immobilisering av nitrogen i jorda av mikroorganismer som bryter ned materiale med for høyt karboninnhold. Symptom: blekt bladverk, stanset vekst.
• Jordforbedringsmiddel — tilførsel som forbedrer jordas struktur (kompost, husdyrgjødsel). Må skilles fra gjødsel, som tilfører næringsstoffer i en form plantene kan ta opp direkte.
• Bioindikatorplante — spontan plante hvis dominerende tilstedeværelse forteller noe om jordas tilstand: brennesle for nitrogen, åkersnelle for vannmetning og groblad for jordpakking.

Disse begrepene er nærmere forklart i Grunnlaget for levende jord og De ulike jordtypene.

Frøene

• Stabil sort (eller populasjonssort) — stabil sort der frøene gir samme plante på nytt. Det er dette som gjør det mulig å så egne frø igjen.
• F1-hybrid — første generasjon som oppstår ved kryssing av to rene linjer. Livskraftig og ensartet, men kan ikke formeres trofast videre.
• Segregering — tilfeldig omfordeling av egenskaper i andre generasjon (F2). Det er dette som gjør F1-frø uforutsigbare ved videre såing.
• Selvbestøver — art som befrukter seg selv: tomat, bønne, ert og salat. Tilfeldige kryssinger er sjeldne, så det er lett å høste frø.
• Fremmedbestøver — art med obligatorisk krysspollinering: gresskarvekster, kål og gulrøtter. Krever et tilstrekkelig antall planter og isolasjon av sortene.
• Frøplante — planten eller plantene som med vilje får gå i frø. Utvalget av dem bestemmer kvaliteten på fremtidige avlinger.
• Bondesort — frø som produsenten selv har formert, ofte lokalt selektert.
• Stratifisering — en kuldeperiode som er nødvendig for å bryte dvalen hos enkelte frø, særlig fra trær og flerårige planter.
• Skarifisering — bevisst slitasje på skallet til et hardt frø for å slippe inn vann.
• Frøskall — frøets beskyttende hylster.
• Kimblader — de første, avrundede bladene som kommer fra selve frøet. De neste er «ekte blader», og det er på dette stadiet man prikler plantene.
• Etiolement — unormal forlengelse av stilkene på grunn av mangel på lys. Den klassiske feilen ved såing for tidlig.
• Herding — gradvis tilvenning av plantene til utendørsforhold før endelig utplanting.
• Vernalisering — behovet for kulde hos enkelte toårige planter for å utløse blomstring året etter.
• Småplantesykdom — soppsykdom som får småplantene til å kollapse ved rothalsen. Fremmes av et kaldt og vannmettet vekstmedium.

Se Hva er forskjellen mellom F1-frø, hybrider og frø som kan formeres videre? og Slik oppbevarer du frøene dine.

Teknikker

• Jorddekke (eller mulch) — organisk dekke over jorden. Reduserer fordampningen, begrenser ugras og gir næring til jordlivet når det brytes ned.
• BRF — fragmentert greinkvist: flis fra unge greiner av løvtrær. Utmerket på overflaten, men fører til nitrogenmangel hvis det blandes inn i jorden.
• Tildekking — ugjennomsiktig dekke (presenning, papp) for å kvele vegetasjonen uten ugrasmiddel.
• Grelinette — greip med tenner og to skaft som løsner jorden uten å vende jordlagene.
• Bed — opphøyet bed, ofte med trekjerne. Det drenerer og varmes opp; finnes også som en nedgravd variant som holder på vannet.
• Hügelkultur — tysk betegnelse som spesifikt viser til en haug med trekjerne.
• Lasagnebed — bed bygget opp av vekslende lag med brunt og grønt materiale, uten ved.
• Grønngjødsling — plante som sås for jordas skyld og ikke for innhøsting: Den dekker og strukturerer jorden, binder nitrogen eller fanger opp nitrater.
• Nitratfangvekst — plantedekke som tar opp løselig nitrogen før det vaskes ut av regnet.
• Vekstskifte — veksling mellom botaniske plantefamilier fra år til år på samme bed.
• Mellomkultur — kortvarig kultur som dyrkes mellom to hovedkulturer.
• Fortløpende såing — forskjøvne såinger av samme art for å spre innhøstingen over tid.
• Uttynning — fjerning av overskytende småplanter for å gi de andre plass.
• Prikling — omplanting av en ung plante fra én beholder til en annen eller ut i jorden.
• Tyvskudd — skudd som vokser ut fra bladhjørnet, særlig på tomatplanter.
• Vanning — separering av frø fra avfall ved hjelp av luftstrøm.
• Pasteurisering — moderat oppvarming av et substrat for å fjerne konkurrenter uten å sterilisere det fullstendig.

Biologisk mangfold

• Nyttedyr — organisme som regulerer skadedyr: marihøne, blomsterflue, gulløye, jordløper, pinnsvin. De voksne individene lever ofte av nektar, derfor er blomster nødvendige.
• Skadedyr — organisme som lever av avlinger. Begrepet er relativt: Et skadedyr i overflod tyder først og fremst på mangel på regulerende organismer.
• Ugras — spontan plante som er uønsket på et bestemt sted. Uttrykket «ugress» har ingen botanisk betydning.
• Kompanjongplante — plante som dyrkes sammen med en kultur for å beskytte eller fremme den.
• Felleplante — art som er mer attraktiv enn kulturen som skal beskyttes, og som ofres med hensikt. Nasturtium mot bladlus.
• Allelopati — utskillelse av stoffer fra en plante som hemmer veksten til andre planter. Et dokumentert tilfelle er valnøttreet og juglonet det produserer.
• Honningplante — plante som produserer store mengder nektar og pollen og tiltrekker seg pollinatorer og nyttedyr.
• Krysspollinering — befruktning med pollen fra et annet individ. Dette må beherskes når du høster egne frø.

Se De beste kombinasjonene av grønnsaker i kjøkkenhagen.

Permakulturell utforming

• Design — helhetlig utforming av et sted før gjennomføringen starter. Dette er kjernen i permakultur, men reduseres ofte feilaktig til teknikker.
• Soneinndeling — organisering av området etter hvor ofte man ferdes der: det som krever oppmerksomhet, plasseres nærmest.
• Vegetasjonslag — et nivå av vegetasjon. Et lagdelt system utnytter flere volumer på samme areal.
• Randson effekt — overgangen mellom to miljøer er rikere og mer produktiv enn hvert av dem alene. Derfor er slyngede kanter interessante.
• Skoghage — et spiselig system som etterligner skogens lagdelte struktur, med sopp som dominerende organismer og flerårige planter.
• Mikroklima — lokale forhold som skiller seg fra omgivelsene: en sørvegg, en frostutsatt fordypning eller ly fra en hekk.
• Termisk masse — et element som lagrer varme og avgir den igjen: en vegg, en stein eller en vannflate.
• Lukket kretsløp — en syklus der det som kommer ut av ett element, blir inngangen til et annet. Kjøkkenavfall blir til kompost, som blir til avling.

Se Grunnprinsippene i permakultur og Planlegging etter soner og eksponering.

Fem vanlige forvekslinger

1. Jordforbedring og gjødsel — det ene forbedrer jorden over tid, det andre gir planten næring umiddelbart. Kompost er jordforbedring, ikke gjødsel.
2. Hybrid og F1 — alle F1-sorter er hybrider, men hybridisering forekommer naturlig og er ikke problematisk.
3. Tekstur og struktur — den første kan ikke endres, den andre avhenger helt av deg.
4. Permakultur og økologisk landbruk — en designmetode på den ene siden, et regelverk på den andre.
5. Sopp og mycel — det vi høster, er bare det reproduktive organet; organismen lever i substratet.

Viktig å huske

Dette vokabularet er ikke en barriere du må forsere før du begynner å dyrke: Det bygges opp gjennom hagearbeidet. Lær deg først de få begrepene som endrer praksisen – struktur, dekke, vekstskifte, selvbestøvende, nitrogenmangel – så kommer resten av seg selv.

For å lære mer

• Hvordan anlegge en permakulturhage? Komplett guide
• Hvilket utstyr bør du velge for å begynne med en naturlig kjøkkenhage?
• Såkalender måned for måned
• Kompostering: å gi næring til jorden ved å etterligne naturen

For å gå fra teori til praksis: våre grønnsaksfrø og våre startpakker.